Fiskum skytterlag vart stifta 16. juli 1882 av Hans Besserud, O.R. Klunderud, Ole Krekling H.P. Rustand og Morten Rustand. Laget ligg i Øvre Eiker kommune med bane lengst vest i kommunen mot Kongsberg. På Øvre Eiker var det i si tid mange skytterlag, der Eker skiller seg ut som det eldste og faktisk av dei eldste i heile landet.

Laget har egen fane som vart brodert i 1936 av telegrafist Arne Syverud, som var fra Fiskum. Han var på hvalfangst i Sørishavet, og bruka ein sesong på broderinga.

Laget hadde banar tre stader, på Krekling, hjå Klunderud og hjå Råen. Men i 1948 fekk laget ny og fin bane på Ruud. Banen var fin, men tung å skyte på ved solnedgang, da sola sto midt imot.

Omkring år 2000 la ein ned 300 meters banen. Da fekk ein til eit samarbeid med Eker skytterlag på Ekers nye bane på Myrespiten. Men 100 meteren er fortsatt i bruk og på standplassen for 300 m vart bygd ny fin 15 meters bane i år 2005.  Og det vart meir bygging, i 2013 bygde ein ny standplass for 100 meters banen.

Fiskum hadde ein stort skyttarhus på banen, men lenge var det eit plankeskur. Men i 2022 så bygde dei om og på huset med 60 kvadratmeter til eit fint og moderne bygg.

Laget har hatt mange gode skyttarar, Kristoffer Flesaker vart skyttarkonge i 1930 og var på Numedal sitt lag i 1938 da Numedal vann samlagsskytinga på LS på Kongsberg. Kristoffer vant Oberst Georg stang  minnemedalje i  gull i 1924. Han vant også Normapokalen i 1947.

Kristoffer Flesaker med kongepokalen

Sonen Helge dominerte i Numedal skyttarsamlag på 1950 talet og blei nummer 3 på LS Kongsberg i 1959. Han har også Hagens krus. Helge fortalte ein gong at ein av dei premiane han sette høgast ved sidan av Hagens krus var ein stor pokal som gjekk som vandrepokal i Flesberg skytterlag. Helge og Halvor Kongsjorden hadde etter kvart to napp kvar i pokalen og alle venta at det skulle bli avgjort kven som vann han til odel og eige på neste års stevne. Helge og Halvor var dei beste i samlaget på den tida. Så fortel Helge at året da alle venta ei avgjerd kunne han ikkje bli med. Men Halvor Kongsjorden møtte opp og kunne dermed gå til dekka bord. Halvor spurte etter Helge ved påmeldinga og fekk greie på at Helge ikkje kom. Da pakka Halvor saman utstyret sitt og drog heim utan å skyte! Så ein måtte vente eit år til. Men som Helge sa så var Halvor ein eldre mann etter kvart og

«Jeg var nok på mitt beste da. Så Halvor ga meg pokalen den gangen»

sa Helge med ærbødighet i stemma. Helge vart samlagsmester i Numedal sju år på rad på 1950 talet.

Helge Flesaker i 1959

Fiskum skyttarlag var prega av Flesakerfamillien. Kristoffer, Helge, Kjell og Tor er nemnt. I tillegg har vi Amund som gjorde det bra under LS i 1959 på heimebane. Han vart best av alle numedøler på 400 meter. Der skaut dei 6 skot og Amund fekk 56 p. Trygve Flesaker skal også nemnast som habil skyttar i 4. klasse. Helge sin sønn Tor var på kongelaget i 1992. Og så må nemnast slektningen Kjell Flesaker som vann Normapokalen i 1998. Kjell var også på kongelaget i 2001. Og er elles kjent som ein god skiskyttar.

Kjell Flesaker

Og så Eva Flesaker da, syster til Helge. Eva befestar Fiskum som eit lag der jentene fekk prøve seg og vart gode. Ho fortel at ho ein gong i Flesberg hadde omskyting med fire karer om eit smykkeskrin. Det vant ho!

Eva Flesaker

Trygve Skarra skyttarprins i 1949

Meir om jentene i Fiskum

Frå Eva er vegen kort til Astrid Granbakken, den mest fargerike skyttaren vi har hatt i Numedal skyttarsamlag. Astrid var på prinsesselaget og ho skaut seg til mange fine premiar. I 1998 hadde Rollag og Veggli NC stevne der det vart laga ei deltakaravis. Rollag og Veggli hadde tre gode jenter den gongen, Liv Åsne Kongsjorden, Lill Kristin Fulsås, Viel Fulsås og Ellen Nørstegård Tråen som saman med Even Tråen og Roar Kongsjorden reiste ned til Astrid og laga eit portrett av henne.

Astrid Granbakken med frå v. Liv Åsne Kongsjorden, Lill Kr. Fulsås, Viel Fulsås og Ellen Nørstegård Tråen.

I forbindelse med NC 1999 ville Rollag og Veggli setja fokus på jentene i DFS gjennom lagets eigne unge lovande jenter i eit møte med ei av jentene i Numedal skyttersamlag som verkeleg har satt sitt preg på miljø og resultat, nemleg Astrid Granbakken frå Fiskum skytterlag. Det hører med til denne historia at det gamle Rollag skytterlag og Fiskum hadde årlige pokalkonkurranser i fleire tiår. Så kontakten var der.

Dette sto i NC avisa i mai 1999:
På vestsiden av Eikeren bor Astrid Granbakken. Et eventyr av ei dame, og en av pionerene i jentenes sterke inntog i skyttersporten. En dag i april kommer det besøk til Astrid fra Rollag og Veggli skyttarlag. Med fire fremadstormende skytterjenter skulle det være duket for et interessant møte mellom to tidsepoker i norsk skytterhistorie.

Skytterhistorie er mannshistorie, like fra Einar Tamabaskjelve, via 1882 til «i går». Denne historia er dessuten nøye dokumenter og kjent. Hva gjør så fire unge jenter som vil vite noe om jentenes del av skytterhistoria like før sesongstart, den siste våren i dette tusenåret.

Jo, «ad fontes» – til kildene. Og hvem er kilde for unge damer som vil lære litt om sin egen skytterhistorie. Selvsagt, Astrid Granbakken på vestsida av Eikeren.

Astrid begynte å skyte på begynnelsen av 1950 tallet og var den gang en av de får kvinnelige skytterne som var med og deltok på skytterstevner. Det gikk nok enda noen år før dette forandret seg. Men de siste 20 åra har jentene for alvor begynt å innta denne noe tradisjonelt inngrodde mannsbastionen. Og noen av de som for alvor har begynt å yppe seg mot gutta er de fire jentene fra Rollag og Veggli skytterlag. Viel Fulsås som skyter i klase eldre rekrutt, Lill Kristin Fulsås, Ellen Nørstegård Tråen og Liv Åsne Kongsjorden skyter alle i klasse 5, eliteklassen i Det frivillige skyttervesen.

En lørdag midt i april drar de fire unge skytterjentene fra Rollag til Eiker for å møte Astrid-organisten, bjønneskytteren og altså konkurranseskytteren.

Vi blir møtt av to blide elgebikkjer som bjeffer oss velkommen. Og på trappa møter Astrid oss med trekkspill musikk og med klemmer og kyss. Der inne står en utstoppa brunbjørn fra Canada og knurrer mot oss. Det henger diplomer og medaljer rett innafor døra og rundt halsen har Astrid et smykkeanheng med ei klo fra den nevnte Canadabjønn. I et annet halssmykke har hun forgylt et par fortenner fra elg nummer 100, som hun har skutt. Vi får i det hele tatt inntrykk av at vi har kommet inn i et hus hvor interessene for jakt og skyting er av det lidenskapelige slaget.

Selv om det er lett å gi inntrykk av at Astrid har ensidige interesser, blir kanskje mange forundret over at Astrids yrkesliv har vært preget av kirkelige sysler. Hun har nemlig vært organist i Haug kirke i Øvre Eiker i en mannsalder, eller damealder om vi vil. Ikke vet vi om det er et nummer som blir framført i brylluper i Øver Eiker, men en Mendelsohn i en rock/blues-versjon regner vi uansett med vi ikke hører fra så mange andre organister. Det ble i alle fall fremført under vårt besøk.

Vi hadde i utgangspunktet tenkt oss et møte mellom to tidsepoker i den norske skytterhistoria. Og for all del, det ble det også, men med maken til fyrverkeri vi møter, får vi krydret intervjuet med både elgehistorier, innøvde revynummer og improviserte innslag.

Astrid har ikke skutt stevner på bortimot 15 år, så vi tillater oss å spørre når hun kommer med et comeback; «Ja, jæ skulle nok klart å komme meg ned på kne. Jæ veit forresten ikke hva slags klasse det sku bli….Jæ’ blir søtti neste år jæ!!»  Og hun blir nesten litt bekymra i stemmen, og skyter inn; «Ja, si det fort: DET SKU`N IKKE TRU!!!!» Og vi er så hjertens enig!

Astrid var med på å danne damelaget i Fiskum. Ole N. Krekling oppfordra den gang i 1952 en håndfull eikerjenter til å danne denne damegruppa. Astrid ble den eneste som fortsatte. Den gangen ble det bestemt at damene bare skulle skyte liggende; «Jæ likte i grunnen skytinga bedre før dette dameprogrammet ble innført. Syns det var litt stas med stående og knestående, jæ serru. Ståendes var ofte litt fælt for jæ fikk stramma reima så hardt og det vakke alltid så helt rolig, så jæ gikk på blinken fra høyre. Og iblant sto jæ å holdt så jærløst lenge på ei anna skive og så vare å dra det mot mi eiga skive, og så trekke av. Men nå var det nå det da at iblant var blinken min alt glidd forbi og da blei det ikkeno greie på no, Men dere holder vel stille dere?» spør Astrid idet hun ser bort på Rollgasjentene. Lill, Liv Åsne og Ellen ser bort på hverandre og smiler. For Viel som skyter bare liggende er ikke dette noe problem. «Det er nok ikke alltid geværet står helt rolig for oss heller,» skyter Ellen inn. Men vi bruker nok en litt annen sikteteknikk i dag enn det som var vanlig for mange den gang.

«Du, hvordan holder dere reima nå a jenter?» Astrid demonstrerer og gestikulerer og jentene er enige om at her er det i alle fall ikke store forskjellen fra den tid Astrid var aktiv og til i dag.

Men så var det jo slik at det ble innført at damene kun skulle skyte liggende, noe Astrid som sagt ikke hadde sansen for. Men det er ikke fritt for at hun har ei historie fra denne tida også. «Men jæ huser vi hadde ei av oss som var gravid, Og da måtte gutta spa opp høl på standplassen som magan kunne ligge i. Det var kommers,» kunne Astrid fortelle. «Det skal sies at denna ungen ikke ble skytter etterpå….»

Det var som sagt ikke mange andre damer som var med rundt på skytterbanene. «Det var no`n få som slang med, blant annet Guri Melleby fra Høland og Eva Kjellgren fra Grue. Men sjæl syntes jeg det var utfordrende å skyte sammen med gutta» Grunnlag og to omganger, det gamle mesterskapsprogrammet virket spennende på ungjenta. Nå ble det jo heldigvis snart forandring i det programmet.

Emnene skifter brått i dag og plutselig er Astrid over i et annet tema. «Du, jæ kom tel å tenke på at jæ solgte skuteren min oppe i Rollag, jeg.» Det kommer straks en rask veibeskrivelse av hvor hun mener den ble av. Lill og Viel ser på hverandre; «det må være den vi har hjemme det» Astrid ser måpende på Lill. «Har du sitti på skutern min? Og den som var så god. Å, så god den var opp til Mastebogen».  Mastebogen, får vi vite, er midt inne i Astrids elgerike, og det er der hun tilbringer det meste av høsten, når elgjakta er i gang.

Vi får etter hvert penset Atsrid inn på det vi tenkte å snakke om under besøket, nemlig skytinga og vi spør hvordan gutta så på at jentene begynte år skyte. «Det trur jeg var det samma som nå, at de likte å få med seg noen jenter- Det var jo ikke så mange av vårs, og jeg likte godt det gamle programmet med tre stående, og tre kne; det som ble kalt grunnlaget, og så likte jeg de to omgangene. Men jeg tok ikke skytinga så alvorlig. Jeg var sånn at under Landsskytterstevnet var det om å gjøra å bli ferdig så fort som mulig, og så komma seg hjematt for å trene til elgjakta»

«Men jeg holdt forresten på å bli skytterprinsesse på Løvenskjoldbanen i Oslo i 1970. Jeg hadde 48 poeng på stående og greier. Og jeg lå bra an, men så rakk jeg ikke det siste skuddet. Jeg skøyt etter stans og blei trekt et skudd – det var surt»

Astrid fortsetter og forteller om stevnetilbudet da og nå; om Trygve Flesaker som sykla til Rollag på skyting. Det var en litt annen ramme rundt arrangementene den gang. Det sosiale mer enn tevlingene blei fremheva. Astrid blir minna om en episode i Uvdal; – «Jeg var så dum og sku jo alltid prøve kreftene mine på mannfolka, og jeg huser jeg la Trygve Flesaker på nakken og bar`n ett langt støkke bortover. Tung som bly, veit du. Er det rart jeg har blitt gæern i beina!!» Astrid ler så tårene triller.

«Var du med på mange stevner?» spør Ellen. «Nei, jæ vakke med på så mange stevner. Jæ skulle jo spella i kjerka på messesøndagene og ellers var det jo spelling omtrent døgnet rundt»

«Hvor mange stevner skyter vi i sesongen a?» Liv Åsne ser på de andre jentene. «Rundt 30?» Det er nok liten tvil om at tidene har forandra seg. Astrid forteller at det den gang var mest vanlig å skyte kun ett stevne i helga, gjerne med avsluttende finale til slutt og premieutdeling. «Men veit du hva? Jæ syns det er så stusselig at når dem roper opp premievinnerane så er det omtrent ikke stemme i dem som roper opp. Jeg syns de skal rope klart og tydelig og få det litt skikkelig!» Så demonstrerer hun tydelig hvordan en premieutdeling skal utføres, og vi er ikke et sekund i tvil om hva hun mener….

«Jeg skjønner forresten ikke hvordan de orker å skyte 3-4 stevner på en dag. Det må da være gruelig slitsomt, en skakke verra mye fyllesjuk da?» Astrid skoggerler og vi må vel si oss helt enige i det hun peker på. «Det blir ofte litt for mye», skyter Ellen inn og ser på de andre jentene. Lill regner med at hun har omkring 40 stevner, og regner med at det er lite i forhold til hva mange andre har.

Vi ønsker oss på mange måter litt tilbake til 60 tallet blir vi enige om. Med en avsluttende finale og stevner med skikkelig ramme rundt.

«Jeg har forresten kjøpt meg nytt Sauergevær, nå bruker sønn til nevøen min den, jæ hakke engang prøvd a. Jeg veit vel antagelig ikke hverken opp eller ned, bak eller fram på a, så det er vel best jeg venter litt. Jeg har brukt både mausere og krager, men ikke no Sauer!»

Vi kommer til å snakke mer om utstyret, hun fikk seg både HV.jakke og etterhvert svensk geiteskinnjakke. « Å koster ei bokse nå a du. Å jo det er nok jærløst stødig – det skulle jeg hatt, da hadde nok gutta fått problemer! Du veit vi ække så sterke som gutta, så det var nok lettere for dem å holde børsa. Men det har vel jevna seg mer ut antagelig» Og det kan i alle fall gutta skrive under på…….

99-årgangen jenter lytter og ler, gapskratter over påfunn og artige historier.

Var det mer moro før? Er det blitt for mye gravalvor ut av skytterstevnene i dag? Vi kan vel trekke paralleller til andre idretter også? Ja, si det? Det var færre stevner og de stevnene som ble holdt var nok mer sosialt anlagt med kortspell og dram, og med krag og mauser. Og med HV-jakker, kjeledress og sixpence var kanskje alvoret fraværende. Hvem vet?

Tieren har uansett ikke forandra seg, og det har neimenn ikke Astrid Granbakken heller……

Åse Moa født 1940

Åse Moa er skyttarprinsesse heile fem gonger! Kongsvinger 1965, Bodø 1966, Kristiansand 1969, Øverbygd 1971 og Alta 1976.

Av andre prestasjonar nemner ho eit stort stevne i Sverige. Den var ein gjeng frå Kongsvinger som dro over grensa. Ho skaut seg til finale i lag med svenske toppskyttarar. I finalen hadde ho skive 6 og programmet var fem skot på kne og fem skot på stå. Der presterte ho, ho skaut seg inn på teten for kvart skot og avslutta med ein 10ar i siste ståandeskotet og vann heile stevnet.

Åse Moa meldte seg inn i Fiskum skytterlag i 2012. Det som møtte henne da var nokre «gamle gubba» som dreiv med sitt. Og som det organisasjonsmenneske ho er syntes ho det var litt stussleg. Så ho fekk med seg nokon til å ha treningskveldar for ungdommar. Ho var med på å skape eit miljø for dei unge og det ga resultater. Foreldre vart tent og stilte opp og dermed var Fiskum atter på veg inn i ein ny aktiv periode. Det er slik med alt lagsarbeid, det går gjerne i bølgjer. Og no var Fiskum på ei medgangsbølgje.

Og nok ein gong var det jenter som oppnådde store resultater.

Her er nokre:

• Sara Kristine Havik-Johnsen    1. pl kl Eldre Rekrutt Stjørdal 2018 LS
• Elisabeth Havik-Johnsen          3.  pl kl Rekrutt Evje 2019  LS
• Sara Kristine Havik-Johnsen    2. pl i kl Eldre Junior Bodø 2022   LS
• Elisabeth Havik-Johnsen          1. pl kl Junior Steinkjer 2024 LS

Elisabeth Havik-Johnsen 1. pl jr, Sara Havik.Johnsen 1.pl ER

Fiskum fekk vidare 2. pl lagskyting innendørs LS 2024 Elisabeth Havik-Johnsen, Sara Kristine Havik-Johnsen og Holger Kramer.

Emma Flesaker, barnebarnet til Kjell har vist store takter. Ho har riktignok hatt ei pause, men er i gang att no mot LS på Kongsberg. Emma var ei av fire jenter på Numedal sitt lag som vant samlagsskytinga på Landsskyttarstevnet i 2018. På laget var ikkje mindre enn tre Fiskumjenter og Maria Engen Skogly, Jondalen. Alle fire hadde 100 poeng og det understreka styrken til jentene frå Fiskum og Numedal.

 

 

Så fortel Åse:

«En gang var det noen av oss som dro til Sande på stevne og vi satt og prata om veteranane i samlaget. Vi mente det måtte vera mogleg å få til noko for dei. I Sande møtte vi Kim Andre Lund som spurte oss om vi ville få til noko for veteranane i samlaget. Og dermed var vi i gang.» Og så skreiv dei innkalling til samlingar rundt om i laga og folk møtte opp. Mange blåste støv av både briller og børser. Og Åse hadde hånd om det meste. «Det var jo så trivelig» –

ho smiler ved tanken.

Og på Facebook fekk veteranane i Numedal ei eigen side der Åse beskjedar og helsingar. Og det virka samlande.

Åse i Flesberg 11.06.2025

Åse Moa sine memoarer: Jeg vokste opp i en skytterfamilie. Min far, Samuel Galguften, 2 brødre og deres søskenbarn var grunnfjellet i Overhalla skytterlag, og de vant mange flotte sølvpremier opp gjennom årene. Jeg var ofte med på skytebanen i oppveksten. Som barn fikk vi være i graven og anvise, noe vi tok på stort alvor. Etter hvert fikk vi skyte om skyteknappen  (bronse,sølv,gylt) på Skytingens dag. Jeg var vel 15-16 år da jeg skjøt med Krag for første gang. Min far fungerte som børsemaker etter 2-3 dagers opplæring på Kongsberg! En kunde hadde fått lagt inn nytt løp som skulle prøveskytes. Han, min bror,  hans venninne og jeg skulle ha en liten konkurranse etter at de først hadde skutt inn geværet.  Det ble 3 skudd pr. person og jeg vant med 29 pt. Da ble jeg dratt med på kretsstevnet dagen etter. Det ble en prøvelse for jeg skulle skyte i kl. 1 med stående og kne som jeg aldri hadde prøvd før. Jeg måtte se på de andre og gjøre et forsøk ut fra det. Omgang!! Jeg sa til far at jeg ikke kom til å klare å få ut  alle skuddene, men det spilte ingen rolle, sa han. De du skyter skal du skyte godt, var svaret. Jeg fikk ut 8 skudd og ble nr. 2, men gnisten var tent. Det var tydeligvis ingen hard konkurranse! Forbildene var Bjørg Bjørndalseter og Eva Kjelgren. Sistnevnte fikk jeg hilse på under LS i Bergen 1957 og det var stor stas.

Jeg har vært medlem i mange lag, Overhalla, Gjøvik og Brusveen, Høylandet, Os (v/Bergen), Kongsvinger og Omegn og Fiskum skytterlag. I oppveksten reiste vi bare på de stevnene som var. Trening var det et fåtall som drev med. Da ble det mer seriøst da mannen min og jeg flyttet til Gjøvik. Der kjente vi ingen til å begynne med og var på skytebanen i fritida. Vi fikk opp skiver og gjorde det klart til de andre kom. Eirik ble fort banemester og jeg kasserer. Vi skjøt i klasse 3, men havnet fort i 4. kl. Jeg tok min første prinsessetittel i 1965 for Gjøvik og Bru. I 1966 hadde vi flyttet til Høylandet, poengsummene dalte fort, men jeg fikk min andre tittel likevel. Vi drev verksted og bensinstasjon i 3 1/2 år, men fant ut at det ikke var noe for oss. Treningsforholdene var helt elendige. Eirik fikk verksmesterjobb i et nystartet firma på Os, der ble vi knapt 1 år, men jeg rakk å ta en tittel der  (69/Kristiansand) før vi flyttet til Kongsvinger senhøsten -69. Der ble vi i 40 år og bygde hus like ved skytebanen. Det ble 2 titler for KOS, 71 i Målselv og 76 i Alta. Jeg fikk også med meg en Solør-Värmland samlags- seier som i mitt hode var en vel så stor bragd som å bli prinsesse.

Jeg arbeidet ved Kongsvinger trygdekontor i 30 år, men søkte permisjon 1 1/2 år for å være med mannen min til Tanzania der han fikk arbeid i NORAD. Etter det hadde han også et oppdrag i Botswana. I den perioden ble konkurranseskytinga lagt på is, men opplevelsene var mange. Ved hjemkomst skjøt jeg ikke, men var ellers aktiv i skytterlaget. Tidligere hadde jeg hatt styreverv, 2 år som leder fordi alle andre nektet, og i mange år hadde jeg ansvaret for utleie av skytterhuset, noe som til tider var krevende. Før vi flyttet hit var jeg ungdomsleder og hadde en bra gjeng på gang, men dessverre sluttet de da jeg forsvant.

I 2006 var jeg hjemme i Namdalen. Da traff jeg en ildsjel som oppmuntret meg til å kjøpe Sauer og starte i veteranklassen. Da hadde jeg holdt opp med skyting i over 20 år! Det endte med at jeg kjøpte Saueren til ei juniorjente som ga seg for å begynne å studere. Det gikk veldig bra i kl. V65, så da kjøpte jeg ny Sauer på min 70-årsdag. Jeg måtte ha 2 gevær for jeg hadde ikke rede på å skifte løp. Pensjonisttilværelsen ble plutselig mer innholdsrik enn jeg hadde tenkt meg, for bedre hobby kan en ikke ha. En kommer ut blant folk, skytterne er i alle aldre, samme sport, et herlig miljø.

I Fiskum har jeg ikke hatt noe verv, og det er like greit. Jeg har holdt meg til veterangruppa, sørger for å kalle inn til treff, og det er en enkel oppgave. Arrangementene går på turnus. Det serveres kaffe og hver enkelt kan ta med seg matpakke, av og til stiller arrangøren med kaker. Vi gleder oss til å bli ferdige med skytinga så vi kan gå over til praten! Skytesporten kommer nok til å endre seg. Slik patronprisene er nå, så tror jeg kal. 22 blir veldig aktuelt. Nå har vi hatt innendørs LS i 3 år og det vil forhåpentligvis fortsette. De patronene jeg skyter med nå koster 2-3 kroner, mens nye 6,5 er 10-12 kroner pr. stk. Jeg leste i et utklipp fra Gjøvikperioden at vi syntes det var dyrt med 30 øre pr. skudd ved egen lading. Da kostet kanskje nye 1 krone? Det var dyrt for 65 år siden, men det er jo ikke sammenlignbart. Det går seg kanskje til hvis de slutter med all denne krigingen!

Hilsen Åse

Åse sin premie frå LS i 1959. Ho hadde 50 p på ligg og hadde fleire omskytingar før ho fekk denne fine sølvpremien

Fiskum 2025

Her er det ferskaste høgdepunkt i Fiskum skytterlag si historie. Ellen Murtnes vann 1. klasse på LS 15 meter i Steinkjer i vinter :

Styret i Fiskum skytterlag i 2025:

• Leder Stein Roar Johnsen
• Kasserer Solvor Bogen Bakke
• Sekretær Amund Berger
• Styremedlem Magne Andreassen
• Styremedlem Tomas Solheim
• Styremedlem/Ungdomsleder   Frode Johnsen

Ungdomsnemda

• Leder Frode Johnsen
• Styremedlem Stein Roger Holst
• Styremedlem Holger Kramer
• Styremedlem Aina Myrvold

«Kjell og Kjell»: To gode skiskyttarar som blei baneskyttarar saman i Fiskum skytterlag. Hovda meldte seg inn i Fiskum i 1980. Den tida hadde dei lag i Østlandscupen, enkelte år til og med to lag.