400 år med historie

For å finne grei tilgang på Kongsbergs samlede historie gjennom disse 400 år, kan anbefales historielagets bok Kongsberg 400 år av Odd Arne Helleberg og hjemmesida www.kongsbergshistorie.no  der det ligger ei tidslinje og et leksikon til Kongsbergs historie. Denne hjemmesida kan oppdateres og suppleres i tida framover, for det kommer fram stadig nye ting om vår historie som vi kan se i litteratur som blir utgitt om byen.

Den eldste tida fra før 1623 til 1805

Det begynte med utmark til gårdene Loftstuen, Hedenstad på vestsida av Lågen og Grosvold og Brenne på østsida av Lågen som kom til å utgjøre det som blei bysentrum. Ved nedre Haukedalsfoss/Haugedalsfoss blei det anlagt sager.
Så blei det funnet sølv ved dagens Kongens gruve, og dette fikk betydning siden kong Christian den fjerde trengte sølv for å finansiere kongedømmet og ikke mist fra 1625 da han gikk med i Trettiårskrigen i Tyskland. Den starta i 1618, og i de urolige tidene fikk han brakt opp tyske gruvearbeidere fra Harz og Sachsen.

 Samtidig beslagla kongen eiendommene som lå på vestsida av Lågen, og skogene på Meheia og Jondalen blei de viktigste skogene som leverte tømmer til gruver og by. Det blei også bygd ut fløtningsdammer og fløta tømmer fra Numedal for å få tilstrekkelig til sølvverk og by.  Forsyninger måtte skaffes fra distriktene omkring, Sandsvær, Eiker og tilførsler fra og til Danmark førte til Sølvveien og skipshavn i Drammen. All denne virksomheten økonomisk, sosialt og kulturelt fikk betydning for byen og distriktene rundt. Byen eller rettere bergstaden ga kongen navn Konningsberg som blei Kongsberg. Bystadsprivilegium kom først i 1802, da Sølvverket like etter blei nedlagt. Og med sølvet kom også Den kongelige Mynt til Kongsberg.

Jakten på sølv fortsatte, og nye gruver blei funnet og områdene kalt overberget og underberget og delt i 4. revier. Gruvedrift blei det nord for Jondalselva på Vinoren og sør for Kobberbergselva. Tyske fagfolk og danske embetsmenn inntok byen, men etterkommere etter tyskerne og norske gruvearbeidere blei tidlig i flertall. Ekspansjonen skjedde spesielt utover 1700-tallet, og innvandringen fra bygdene var stor. Flere navn i dag kan vi se kommer fra innvandring fra bygdene, f.eks. Bringsrud fra Ringebu i Gudbrandsdalen på 1730-tallet som ennå har etterkommere på Kongsberg. Byen vokste, og i 1770 var det over 4000 ansatt i sølvverket og byen var Norges nest største etter Bergen med over 8000 innbyggere. En så sentral by gjorde også at byen fikk mange epidemier, og i andre del av 1700-tallet hadde byen Norges høyeste barnedødelighet, spesielt fra kopper.

Sølvverket fikk nedgangstid, og i 1805 blei sølvverket nedlagt. Noe produksjon var det igjen det bl.a. på Vinoren.  Fattigdommen var sterk de siste åra før nedleggelsen med tiggende barn i gatene. I 1801 var folketallet på 6800.

Tida fra 1805 til i dag

Fem år etter nedleggelsen, i 1810, brant sentrum av Vestsida og gamlebyen ned. Derfor er det få hus igjen fra den eldste tida der. Myndighetene satt inn tiltak før og etter brannen, og heldigvis hadde vi Paul Steenstrup. Mynta fortsatte, et jernverk blei anlagt, ull- og linet-manufaktur blei anlagt nedafor Gamlebrua, og det blei med myndighetenes velsignelse satt i gang en våpenfabrikk i 1814, som blei byens redning. Sølvverket blei tatt opp igjen i 1816, men oppnådde knapt 10% av arbeidsstyrken fra 1770. I 1870 ca. 350, så 1890 ca. 400 og så nedover til 250 i 1914 og 80 i 1955, tre år før det blei nedlagt.

Med KV var det opp og ned, 1824 26 arbeidere, 1850 ca. 150, 1900 160, 1913 ca. 300, 1918 ca.800. Svak vekst gjennom 1800-tallet, så oppgang med Krag-Jørgensen-geværet og virkelig oppgang under 1. verdenskrig hvor Victoria hotell blei til Kasernen med våpenarbeidere. Da 2. verdenskrig kom, var det 800, men redusert til 600 da tyskerne tok over. I 1945 var det 850 arbeidere, og så kom den eventyrlige ekspansjonen utover i 1960 og 70- åra til ca. 4400 i 1981.

Befolkningen sank til ca. 3900 i 1815 og fortsatte ned til 3500 i 1835. Så stiger det javnt og trutt, og i 1900 er vi på 5500 og 20 år seinere 7200.  I 1930 7300 og i 1946 var det 7800, så det vokser, men ikke så fort. Vi er oppe på 1770-tallsnivå igjen på 180 år!   I 1960 passerer vi 9700. Så kom kommunesammenslåing med Øvre- og Ytre Sandsvær, hvor det blir sagt at «Det er lenger fra Kongsberg til Hvittingfoss, enn fra Hvittingfoss til Kongsberg», og med 6000 derfra var befolkningen over 18000 i 1970. I 2010 passerte vi 25000 og pr. 2024 er vi snart 29000.

Byen er jo delt i to med forbindelse via Gamlebrua som kom i 1628, og Nybrua over øvre Haukedalsfoss i 1641, og fossen fikk navn etter brua. Vestsida var jo gamlebyen, og Nymoen som navnet tilsier, den nye byen. Vestsida var ledende handelssentrum lenge, men etter at jernbanen kom i 1871, og nye Kongsberg stasjon åpna i 1920 etter at jernbanebrua var bygd, blir Nymoen en utfordrer. Buss-stasjon også, og dermed begynte Nymoen smått å ta over. Men det skulle ta nærmere 100 år før det tok skikkelig av. Alle de videregående skolene kom til å ligge på Nymoen, og da Stortorvet kom, var vel slaget egentlig over. Forsøket med å tilbakeføre flere institusjoner med Krona, ser ikke til å ha lykkes hva handelsnæring angår. Men vinmonopolet er der ennå.

Byens største bedrift kom i hardt vær i 1987, men endte heldigvis godt med oppdeling i de ulike divisjonene fra våpenfabrikken. I dag er det 5600 som har arbeid i Teknologiparken.  Og som under første verdenskrig økes produksjonen av våpen pga. krigen i Ukraina. Men flesteparten av de ansatte jobber ikke med våpenproduksjon. Av Kongsberggruppens totalt 11000 ansatte er 4600 i KDA.

Opp gjennom historien har Kongsberg vært et kulturelt sentrum på enkelte områder også nasjonalt, som f. eks Jazzfestivalen, og i sin tid skihopping selvsagt, men fotball har vi aldri klart å hevde oss. Vi er nok ikke den lille by lenger, som Hamsun skreiv om i «En vandrer spiller med sordin». Og som alle andre byer, er vi selvsagt stolte av byen vår, både vi som har røtter tilbake i mangfoldige generasjoner og nyinnflytta kongsbergensere. For innflytterby har Kongsberg vært i de fleste av de 400 åra.