400 år med historie – Sult og død: Løkkebruket var nødvendig
Sult og død: Løkkebruket var nødvendig
Av Dag Kristoffersen, lokalhistoriker og leder Kongsberg historielag
Tidligere i denne artikkelserien har vi sett at epidemier tok mange liv. Men den mer generelle nøden og direkte sult kunne også forekomme. Spesielt når det var kriseår som fulgte etter hverandre. Noen av de verste åra var 1740- og 1770-åra. Da var dødeligheten stor og årsakene var liten produksjon av korn pga. for lenge frost om våren, for tidlig frost om vinteren, for tørt eller for fuktig og mye regn. Og spesielt der det ikke hjalp å betale og importere om det var mangel, fordi andre områder var råka av det samme. Om en fant lite sølv blei lønningene også redusert eller nesten borte. Og dette var gjentagende. Derfor blei det innført naturalforpleining og bergarbeiderne kunne få utbetalt lønna i naturalier, spesielt korn og derfor blei kornmagasinet bygget som lå der Magasinparken er i dag. Dette var i 1770-åra.
Bilde: Løkker vest for Numedalsveien i Storåsen 1797
I slike tider var det tross alt godt å kunne dyrke noe selv. Hadde en selv ikke mulighet og bare hadde penger fra verket og ikke jord å dyrke på, var en ekstra utsatt. Prisene gikk jo også opp i kriseårene. Da var det godt å dyrke sin egen mat. Områder med småbruk og husmannsplasser som Jondalen og Hedenstad, hadde fordelen der. I selve byen hadde bygårdene egne fjøs og staller til dyr og rom til høy og eventuelt grønnsaker. Hadde en da ei løkke i tilknytning til huset, var det gull verd. Men ei lita løkke holdt kanskje ikke, derfor var det populært med løkker litt utafor bysentrum. Dyra, i alle fall ei ku som ga melk til tørste barnemunner, var obligatorisk. Dyra kunne gå i skauen og finne mat, evt gå på ei havneløkke om en hadde det. Men en måtte også ha grasløkke som en kunne slå og frakte til høyloftet eller ha i ei løe på lager. Ekstra fin er tårnlåvene, som det knapt finnes eksempler på i dag. Heldigvis er en bevart på Lågdalsmuseet. Og en kunne også dyrke grønnsaker som kål, neper og sukkererter, poteter først på 1800-tallet.
Det var store forskjeller på løkkene. Beliggenhet, jordsmonn og størrelse spiller inn her. I byen er det kart over løkkene. På vestsida var det Sølvverket som tok inn leie og utarbeida kart over hvor løkkene var og hvem som eide løkkene og hvor mye de måtte betale i leie. På østsida, eller Nymoen, var det eierne av Tislegård og Dyrmyr. Skillet mellom disse gårdene gikk der Lågdalsmuseet ligger. Det er gjort analyser av eiendommene. Kjersti Engeseth har skrevet om løkkene på vestsida i årboka Langs Lågen 1981 og 82 og i boka Bergstaden ved Lågen. Det er i gang en oversikt over Løkkene på Dyrmyr, og det er skrevet om enkeltløkker og eiendommer på Tislegårds grunn. Selv har jeg skrevet om utviklingen av løkkeeiendommene ved Raumyr og Sulusåsen. De rikeste borgerne solgte unna løkkene sine mot slutten av 1800-tallet, og vanlige folk som vognmenn, håndverkere og arbeidere kjøpte opp løkker da. Og ofte bygde de hus og flytta dermed til det som før ikke hadde vært bebygde løkker. Vi ser i dag at flere løkkenavn er bevart. På vestsida Skauløkka, Steffensløkka og det nye boligfeltet Gluggeløkka ytterst på Sandsværmoen/Steglet. Østsida av lågen Brydeløkka og Wernerløkka som eksempel. Men navna har forandra seg over tid ut fra hvem som hadde eid løkkene. Alle disse løkkenavna vitner om hvor viktig det var å ha løkker på Kongsberg.