400 år med historie – Byens første år på 1800-tallet, store ulykker

Av Dag Kristoffersen, lokalhistoriker og leder for Kongsberg historielag

Ei ulykke kommer sjelden aleine, heter det. Og det skjedde til fulle på Kongsberg.

To epidemier 1801 og 1809

Det var ikke noe nytt med barneepidemier med kopper og meslinger på Kongsberg. Mellom 1755 og 1800 hadde vi hele sju koppeepidemier med til sammen 889 døde. Og ved inngangen til det nye århundret slo det til igjen, fra september 1801. I løpet av sju måneder, til mars 1802, døde 101 barn. Antagelig blei over 400 smitta. Den starter på Sandsværmoen der første dødsfallet skjer. Så på Mønstreplassen (dagens Olavsgate) og så utover hele byen. Hardest ramma blei dagens Christian 4.s gate hvor hvert 3. barn i gata døde ellers lå andelen døde barn på mellom 5-10% av de som bodde i gatene. Noen gater gikk selvsagt fri.  Så vi kan kanskje tenke oss situasjonen i månedene da koppeepidemien raste. Så sprer epidemien seg både nordover i Numedal og sørover i Lågendalen, men ikke med samme intensitet.

Noen år før hadde Edward Jenner funnet opp koppevaksinen. Bergkirurg de Besche på Kongsberg rekvirerte lymfe som en av de første i Norge, 21. januar 1802. Men dette hindra ikke en ny koppepidemi i byen i 1809. Heller ikke Heddal unngikk epidemien selv om 100 barn der var vaksinert. På Kongsberg døde 96 barn.

Men så går det bedre. Vaksinasjonsprogram settes i gang over hele landet. Mot midten av århundret er ¾ av alle barn vaksinert, og epidemiene dør ut. Dødeligheten ved de epidemiene som oppstår, går ned. Fra 1847 til 1866 blir 18 smitta på Kongsberg, men ingen døde.  En større artikkel er skrevet av forfatteren i det lokalhistoriske tidsskriftet Heimen nr. 3 i 1997.

Sølvverkets nedleggelse 1805

I løpet av tretti år, fra 1770 til 1800, sank antall ansatte ved sølvverket fra ca. 4.000 til ca. 2.000. Sølvproduksjonen sank fra ca.30.000 mark i 1770 til 14.200 mark pr år på 1790-tallet. Underskuddet pr år vokste fra 22.000 riksdaler i 1770 til 157.000 pr år på 1790-tallet.  På Kongsberg døde det også langt flere enn det blei født i tillegg til nedgangen i antall bergarbeidere. Så totalt sank antallet innbyggere fra 8255 i 1769 (Norges nest største by) til 7102 i 1801. I alle nabobygdene og byene ellers økte befolkningen.  Det gikk altså den veien høna sparker. Og i 1805 blei det gamle sølvverket nedlagt. Åra før hadde vært vanskelige. Beskrivelser av byen forteller om unger som tigger i gatene og omringer besøkende som kommer, for å få en skilling. Og verre skulle det bli da verket blei nedlagt. Vi fikk begrepet kongsbergfant om de som flytta ut for å finne annet arbeid og bosted. Mange av beboerne kom til å gå på offentlig understøttelse. Myndighetene satt i gang klesproduksjon og jernverk for sysselsetting, men ti år etter, i 1815er antall innbyggere bare 3895. Og så fulgte ei ny ulykke.

Bybrannen 1810

Natt til 15. mars 1810 brøyt det ut brann i nabogården til amthuset, altså ved Kirkegatas begynnelse. 58 hus brant ned, og 18 hus blei skada.  Kirken og Bergseminaret blei redda. Den danske skole som lå der lysthuset og lysthusparken ligger i dag, brant ned. Husa tett innpå kirkegården inkludert et hus som lå på kirkegårdens sør-østre side, der monumentet står i dag, forsvant. Amthuset, fattigvesenets gårder og skolene blei flammenes rov. Også apoteket, men kjelleren og laboratoriet øst for apoteket klarte seg.  Det var treverk som brant ned, mens murkjellere klarte seg som regel. Hvor mange av disse som finnes i dag, er det vel ingen konkret oversikt over, men noen er registrert.

Ingen døde direkte av brannen.

Det blei hektisk aktivitet, og bygg blei reist etter hvert. Et av de første var vel dagens amthus. Der Nytorget er i dag, blei det hage.